01-10-2018 12:11 am

It has been a few weeks since I blogged last. Since I started the new school year, my workload seems to have tripled. I've had national tests and a stack of assignments that never seems to end. The last few days, I've jam-packed my schedule with getting my assignments finished before my due dates roll around next week. Ridiculous way to spend my weekend doing my homework, but there is a reason for my homework-madness.

Today I watched the second 22 July movie, which is set to be released worldwide on Netflix in a couple of weeks. I have been preparing for the release of this movie for what seems like forever, and it has taken me most of the afternoon and evening just to sort through my jumbled thoughts and feelings. It was as bad as I was prepared that it would be, and it will probably take me how ever long to process. This movie leaves absolutely nothing to the imagination - parts of the movie are as brutally grotesque as the actual events, and in lots of ways felt like a propaganda movie highlighting the worst and the best of Norway. But as my mum explained to a few of the families that bravely met up today: this movie wasn't made for us (the bereaved families), or for Norway (the people of Norway) - this movie was made for the rest of the world.

A little about the movie: The 22 July movie is a dramatisation about the terrorist attacks in Norway in 2011, and in particular follows one of the Utøya survivors, Viljar Hanssen (and his family) and his fight to live. This movie is a summary of the terrorist attacks on the government building in Oslo that was bombed killing 8 people, the massacre shootings on Utøya killing 69 people (among them my older sister who was 14 years old), and the aftermath the first year which includes the criminal trial against Anders Behring Breivik (a.k.a murderer and terrorist) and an extreme amount of information about Breivik and his warped ideologies. All of the above and much, much more is jammed into 2 hours and 25 minutes.

What the movie doesn't tell you is that this movie doesn't illustrate in any way the lives of the 77 innocent people that were killed before the 22nd of July or the funerals, or the chaos during the first few hours or 24 hours after. This movie is kind of a window into the life of one of the main characters, Viljar who was shot 5 times by Breivik, and miraculously survived. Viljar represents the hundreds of people who were shot and survived, as well as the survivors who have since the attacks suffered the effects of post-traumatic stress syndrome (PTSD), and are living in each their own way every day.

The worst part about this movie: The brutality of the attacks in itself is exactly what you would imagine the 22nd of July to be like, but the worst part of the movie is that it left me with more questions than answers. I was 7 years old at the time, and my memories from the first year after my sister was killed are fragmented. I think one of the reasons that I have vivid memories of some events and not all, is that my mind has protected me from remembering the worst parts while my parents have filled in some of the gaps, this movie filled in others sort of like a jigsaw puzzle. There are a few things in the movie that didn't happen like the former Prime Ministers apology to the families. After listening to my mum shout loudly at the screen, I asked why she reacted to that part of the story and her reply: if only that part of the movie was true. Could it be that the film director, Paul Greengrass took some liberties with interpretating the truth?

Why in the world would I watch this movie knowing that this movie would hurt me? My parents could have easily gone through life never watching this movie. They were pretty clear already after the first movie that we watched in January that they had no desire to watch any more movies if they could avoid it. But unlike my parents, I have never been able to put all the events relating to the 22nd of July in chronological order. Most of what happened I was blissfully unaware of. The first few months after we buried Sharidyn, I had more than enough with just functioning at school. It was only because I wanted to watch this movie, that they lovingly agreed to take me. 

I often write about my parents: I'm their kid, so it's not really strange. I try to be careful about what I share about my family, and my dad (who is my almighty boss for my blog) is pretty good at filtering me when I over-share but this is one blog-post I feel that I need to over-share. I sat next to my mum, and could see her out of the corner of my eye, crying silently. My heart ached for her - and for my sister. Every time she looked at me, I felt pain. I couldn't bring myself to look at my dad, who had his hand entwined tightly around mum's, and it seemed like it was planted there for the entire movie. Once again, I had asked my parents to dig deep into their souls and find the energy and strength to take me to see the movie. I wish upon a star or my angel-sister, that I could avoid these experiences, but I understand even more now than I did before the movie.

I understand some of what my parents have gone through, and I am in awe of them. Because what this movie explained to me is some of what my mum must of went through when Sharidyn called her, and when mum went to the victims centre (that is illustrated in the movie) to search for Sharidyn to name a few things - some of these things I knew nothing about at the time. Some things my parents have shared with me as I've gotten older and my curiosity has gotten the better of me. I know that my sister didn't just go to sleep one day and never wake up - I have always known that she was shot twice in her back while running from the monster that killed her. It is the part of her story that my parents made sure that I was the first to know. Sharidyn was 14 years old - the same age that I am now. I am old enough now to imagine what Sharidyn must of went through. 

At the age of 14, some days I feel like I've lived an entire life time. I have experiences that no one my age has, which makes me an expert about me. My parents have chosen what some might classify as unconventional ways of helping us (me) to cope with losing my sister. They tried all the conventional ways - my mum even travelled to different countries to meet with some of the world's leading trauma-experts. We took a year from our every day life (then) to travel around the world for an entire year "following the sun", as my mum puts it, and we have lived a big part of the last 5 years living overseas. What most people don't know (or that we don't tell them), is that our world trip was sort of like my parents "alternative" coping strategy for our family.

I wish that we could have packed all our friends into our suitcases, and taken them with us because we weren't the only ones that were trying to rebuild our lives after the attacks. 18 months after the attacks, with the 22nd of July constantly in our faces every day, my parents had had enough. That is the part of our story that most people don't get. My mum had stood up for thousands of people during those 18 months, in particular my dad, my little sister and I and especially my big sister, Sharidyn. But while my mum was taking care of every one else, they forgot that my mum also needed a shoulder to lean on, besides my dad - that she needed to find an energy source to rebuild her life without Sharidyn, who was and will always be my mums first love.  

My mum has an inner strength that I can never understand or how she has managed to keep us all functioning. She has given us a gift of life not just literally but also symbolically. Mum is my go-to-expert, my inspiration and one of the three people in my life that I know loves me always and forever. My mum is the strongest person I know, and while I might not always understand her reasons, her strategies to help us cope is the only reason why I can see a movie that I know would hurt me. Other people will never understand because the simple fact is: "you'll never walk the same mile in her shoes", and I hope that which ever God you pray to, that you never do. If I am ever a parent, I hope that I am an inch of the type of parents mine are wise and intuitive, kind-hearted, generous and loving, and always supportive even when the decisions that I make, are not always what they would have chosen for me.

Would I recommend this movie: This movie isn't for everyone but it is definitely a movie that every man, woman and teenager should be required to watch, if for no other reason than that one thing this movie can teach my generation is cause and effect of extremism. As much as I strongly disliked the parts of the movie that focused on Breivik and his twisted ideologies it was a part of the story that is important for future generations to watch. He is an example of how extreme and hateful ideas can destroy lives, all because he couldnt deal with the fact that Norway is a multi-cultural society like most countries. He decided to play God and take it upon himself like the facist he is, to decide the fate of 77 people, most of them children. That more people didn't die on the 22nd of July (which was his intention) is a miracle.

While some might think that extremists like Breivik threaten our democracy, I truly believe that indifference is a bigger threat. Ignoring people like Breivik can be just as dangerous as giving him a microphone to spout his rubbish, and this movie definitely gives him a different scene to share his twisted thoughts. But what you probably won't realise straight away, is that Breivik is nothing more than a pathetic man who murdered children, parents other people's loved ones, most of them were his fellow countrymen - ethnic Norwegians (just like him) who he decided to classify as an elite class. His entire reasoning is so completely absurd, and yet he is not the first person in the world or history to think his thoughts.

So would I recommend this movie, yes. But there are two things that you should never forget if you choose to watch it:

1. It is a dramatisation of some of the events that happened in the first year after the terrorist attacks, and Viljars story is one of thousands of stories relating to the 22nd of July. My families story is another.

2. Please remember the victims and their families. Years might have passed, but the wounds are still deep. If nothing else, I hope that if you watch this movie, maybe then you can appreciate a little of what my family has been surviving for the last 7 years. No amount of time that passes can simply erase the trauma of what we have been through. That we all exist, I think is a miracle in itself.

In loving memory of the 77 innocent victims of 22 July terrorist attacks in Oslo and Utøya, Norway ❤

04-09-2018 7:20 pm

For 2-3 uker siden fikk jeg vite at Amerikansk direktør, Paul Greengrass Netflix film "22 July" basert på Åsne Seierstads bok: En av oss skal ha verdenspremiere på Venice Film Festival den 05. September (i morgen). Filmen er planlagt skal offentliggjøres for publikum på Netflix den 19. oktober. Men før verdens publikum får se hele Netflix filmen, kan man se traileren som ble lansert i dag. Det er en film jeg ikke gleder meg til. Men bare så det er sagt, så er det ingen 22. juli filmer jeg gleder meg til å se. Jeg skjønner godt viktigheten av at historien om 22 juli skal fortelles. Det er fortsatt masse som er usagt. Historier som ikke er blitt fortalt av ulike årsaker. Men ut i den store verden, er folk fortsatt nysgjerrige på hvordan (og hvorfor) en hvit middelklasse mann fra Norge klarte å sprenge regjeringskvartalet i Oslo, og skyte og drepe 77 mennesker uten at han i det hele tatt ble stoppet. 

Som alltid, går det diskusjoner i min familie om filmene. I den grad det går an å forberede seg til filmen, så begynte vi med å stålsette oss for flere uker siden. Mamma er alltid i forkant. Skolens ledelse og kontaktlærerne blir informert i håp at jeg og min lille søster får god oppfølging på skolen, og vi får ekstra masse omsorg hjemme for å sikre at vi blir ivaretatt underveis. Men det er slitsomt. Det tærer på min tålmodighet - ikke forberedelsene, men at jeg, eller vi, i det hele tatt må forberede oss. 

Jeg i ferd med å lese meg ferdig gjennom Åsne Seierstads bok: En av oss. Det er den første 22. Juli bok jeg tillater meg selv å lese. Det er for meg en måte å forberede meg til at filmen lanseres. Jeg føler meg ikke modig. Egentlig så føler jeg meg til dels redd, og kjenner på at med hver side jeg leser gjennom er jeg et skritt nærmere den siste siden. En historie som på sett og vis, dreier seg om min søster og 76 andre. Jeg ser min søster på hver side jeg leser. Jeg forsøker å høre hennes latter og minne meg selv på om vitser hun likte å dele meg oss. Jeg vil tviholde på minnene, for at denne historien ikke skal ta fra meg hennes liv - som mamma pleier å si «Sissi's levd liv». Denne boken er ulik andre bøker i samme sjanger fordi historien står meg nært. 

Jeg skal ikke late som at det står bra til med meg når jeg vet at det er like før filmen skal lanseres. Jeg blir mildt sagt forstyrret i likhet med mange andre. Jeg var takknemlig for at regissør, Erik Poppe skjønte hvor viktig det var å vise hans film først for de berørte før filmen fikk sin verdenspremiere i Berlin. Jeg skjønner at slik er det ikke denne gangen. Men "tøffe og vonde dager" som jeg vet kommer, er ikke naturlig skapt av min sorg jeg har for min søster. Følelsene jeg kommer til å sitte med vil bli en direkte følge av en medie-skapt hysteri om filmen. På innsiden av mine fire vegger er jeg trygg og har det godt fordi jeg har foreldre som ser meg og som alltid er tilstede for meg og min lillesøster. De er ikke redde å vise frem deres sanne ansikt om savn, sorg, og redsel, og gjemmer seg ikke bort fra oss. Hjemme er vår omgivelsene kontrollerbare - avgjørelsene tar vi i lag og samtalene tar vi til og med når samtaleemnene er vonde.

Likevel klarer jeg å stå opp hver morgen, gå på skolen, gjør leksene, sove og gå på "repeat" hver dag. Fordi jeg ønsker mer for meg selv og min familie. Fordi det er heldigvis langt flere gode dager innimellom de vonde. Jeg vil ikke gi noen den makt over meg og mitt liv. "Han" tok fra meg min søster og mer får han aldri. Men å si at jeg ikke har det bra til tider mens media står på (for å bli den første mann ute med å dekke reaksjonene), er ikke en svakhet. Jeg vet at det er noen jeg kjenner som synes at det er ubehagelig at jeg uttrykker meg og min sorg høyt, men dessverre er det deres problem og ikke mitt. Jeg kan gjerne unngå deg og du kan gjerne unngå meg, men ikke tro at du kan være en aktiv del i mitt liv akkurat når det passer deg. Jeg er ikke skrudd sammen på den måten. Ikke alle velger den veien vi går. Jeg valgte ikke å bli en etterlatt-søster og det er et merke-lapp jeg trives lite med. Men jeg blir aldri kvitt den så lenger jeg lever og heller ikke sorgen jeg bærer på.

Til daglig har jeg til tross av dette levd et godt liv i min unge alder på 14 år, men det er mange dager og perioder innimellom som er ekstra tunge. Foreldrene mine er pratsomme mennesker - Okay mer mamma enn pappa, men det finnes ikke et tema vi ikke kan prate om hjemme. Omsorg får vi i bøttevis - det er ikke mangel på kjærlighet og omsorg i min familie, og aldri har jeg sittet med følelsen av at vi ikke er deres hovedprioritering hjemme. Men utenfor mine trygge rammer på hjemmebane, er det vanskeligere og betydelig mer uhåndterlig. Som sagt, jeg forstår godt viktigheten av at 22. Juli må fortelles. Jo flere filmer som kommer, jeg lettere mener jeg det er for de utenfor vår nære familie og omgangskrets å forstå hva som egentlig skjedde med søstera mi, hvis de tørr å se filmen.

De fleste av de jeg kjenner har per dagens dato ikke engang sett den første filmen. Problemet for meg oppstår først når folk kommenterer filmen direkte til meg uten å ha sett den, eller later som om filmen ikke påvirker oss. Det kjennes grusomt når filmen kommenteres overfor oss og særlig foran lillesøster som aner ingenting, men tvinges til å høre på hva folk synes om Brevik. Jeg har virkelig lyst å kalle disse hensynsløse folk noe ufint, tanker jeg aldri burde ha tenkt inni hodet mitt. Med meg kan du prate med om det meste, men ikke med min lillesøster. Vis hensyn! Vær diskret, og aller helst vis omsorg for min lillesøster som fortsatt er en liten jente som har rett til en hverdag uten bekymringer enn det som et lite barn normalt skal ha. 

Utenfor mine fire vegger og i samme alder som min lillesøster nå er, ble jeg ikke spart for voksnes konstante nysgjerrighet den gangen, og det var grunnen til at jeg ble spurt om jeg ønsket å fortelle om hvordan livet var etter søstera mi. Jeg angrer overhode ikke på at jeg fikk lov til å fortelle Norge og verden om min sorg og savn i en alder på 7 år. Jeg vet at det har hjulpet tusenvis (verden rundt) i løpet av årene som har gått - at jeg klarte å sette ord på følelsene mine da var jeg stolt av selv om jeg nok ikke skjønte akkurat betydning av hvordan jeg egentlig hadde det der og da. Det førte til at fremmede sluttet å komme så tett inn på meg i privaten, og spørre meg hvordan jeg hadde det. Folk mente vel men jeg var tross alt 7 år gammel og det er grenser på hvor mye jeg skulle utsettes for. Slik ble også første intervju med foreldrene mine til. Nå mamma og pappa valgte å offentliggjøre deres sorg, dro mediene etterhvert sin vei. Vi var ikke lenger en nyhetssak. De fikk det de var ute etter frem til "neste gang".

Vi liker ikke medias konstante fokus på 22. Juli men det har også vært en nødvendighet for å få fram sannheten. Sannheten kommer også frem gjennom film. Vi har noen nære venner, «journalist-venner», som vi er meget glade i, og vi forstår meget godt hvilken rolle de spiller i å gjenfortelle 22-7. Jeg forstår også de journalister som har gitt ut bøker om samme tema. Men forestill deg hvordan det var å bli fulgt til skolen av journalister som ikke engang forsøkte å gjemme deres tilstedeværelse for oss. De sto utenfor huset vårt eller på andre siden av veien takket være en prost som oppga adressen til oss i talen hans. De ventet til at vi kom ut av huset for å ta bilder eller fotografen som snek seg inn i kirken dagen vi skulle begrave søstera mi. Han hadde ingen tillatelse til å ta bilder men knipset i vei og solgte bildene videre til andre journalister som skulle gi ut en bok. Foreldrene våre var maktesløse. Han (og andre) tjente kommersielt på vår elendighet. Vi hadde ingen rett til å stoppe trykkingen av boken og salg av bildene. De tenkte aldri på at inni båren til søstera mi lå min søster skutt ihjel. Grusomt, brutalt men dessverre sant. 

Jeg ønsker meg et mer rausere samfunn som ser at det fortsatt er tusenvis av familier som lider rundt om i Norge. Enkelte mennesker som har bært på et enormt trauma og bunnløs sorg som de heller aldri blir kvitt. Selv om at vi må konstant lære oss hvordan vi skal takle diverse nyhetssaker knyttet til 22. Juli er det ikke dermed sagt at vi makter det på godt vis. Nei pokker det gjør vi ikke. Det føles som vi har et åpent sår som i perioder får grodd litt til og så i perioder i takt med de ulike nyhetssaker, blir plasteret revet av i hast og brast. Vi blør inni oss og det gjør forferdelig vondt. Det er mange temaer jeg liker å skrive om.

Dette temaet er det jeg liker minst å fortelle om. Enda verre er at jeg bli sett på som svak fordi jeg velger å vise for verden at i en alder av 14 år lider jeg. Men om jeg er åpen om hvor vondt jeg har det når det skjer, blir det kanskje lettere for andre å uttrykke deres redsel og frustrasjoner uten å føle skam, fordi det jeg opplever nå er overhode ikke en naturlig del av min utvikling som tenåring.   Om du velger å se den ny 22. Juli filmen, gjør det fordi det er en av de vondeste dager i Norges historie som du også mener fortjener at vi aldri skal glemme. I tusenvis av hjem rundt om i Norge (og andre deler av verden) sitter sårbare familier som har det inderlig vondt, som nå må finne deres måte å takle enda en film og tilhørende mediafokus.

Tankene mine går til alle de berørte og særlig de etterlatte etter 22. Juli terrorhendelsene. ❤

Les også: Om Utøya Filmen

10-03-2018 4:25 pm

Jeg var knapt fylt 7 år gammel da jeg vinket farvel til min storesøster på togstasjonen i Drammen. 10 dager senere banket politiet på døra hjemme hos oss med beskjeden som vi da hadde vært forberedt på skulle komme, at min storesøster, Sharidyn også kjent som Sissi var bekreftet blant de drepte på Utøya. I en alder av 14 år, var min elskede søster død. Jeg hadde nok ikke sluppet tak i henne hadde jeg vist da at dette var den aller siste gang jeg skulle få gitt henne en klem. Til sommeren er det 7 år siden jeg holdt meg fast rundt søstera mi og bønnfalt foreldrene mine om å la meg reise til Utøya sammen med Sissi. Jeg husker fortsatt godt hvor urettferdig det føltes at jeg måtte bli hjemme mens Sissi fikk reise og være borte en hel uke. I ettertid virker det helt absurd at jeg ble sur på at jeg ikke fikk bli med henne.

I nesten 7 år har vi måtte forholde oss til rettsaker, dokumentarer, minnesmerker, bøker, og uttalige nyhetsreportasjer og debatter år etter år om nesten hver minste detalj om 22. Juli og særlig massemorderen. Man hadde nok trodd at jeg var vant til det. De fleste som omtaler 22. Juli har tilnærmet ingen kunnskap om hvordan det er å være etterlatt søsken i en alder på 13 år, og hvordan fokus om 22. Juli har påvirket de aller minste berørte etter 22. Juli terrorhendelsene. Selvsagt gjør det noe med meg. Følelsene mine er bundet i en hjerteskjærende sorg og overveldende savn om min kjæreste storesøster jeg kommer aldri til å bli kvitt så lenge jeg lever.

For mer enn en måned siden, fikk vi tilbud om en forhåndsvisning av Erik Poppes nye film, Utøya 22. Juli. I mange år har det florert rykter om at det skulle lages film om 22. Juli. På mange måter var jeg nok mer forberedt på Utøya filmen enn de fleste 22. Juli saker hittil. Jeg var bevist på at denne filmen skulle jeg også se. I en kinosal i Tønsberg, skulle vi få se en uferdig versjon før filmen skulle ha premiere for første gang på filmfestival i Berlin, Tyskland. Tilstede i salen var en av filmprodusentene sammen med helsepersonell. Brevet fra produksjonsselskapet ble lest opp og instruksene om rømningsvei, dempet lyd og lys i salen tydeliggjort. Jeg hadde gjort mobilen min og hodetelefoner klar til å spille musikk i tilfelle det var noe jeg ikke ønsket å se eller høre. Salen var nokså stille med unntak av litt hosting og snufsing. Lyset ble dempet og noen sekunder senere kom de første bildene. Denne filmen er vel ikke verre enn å miste Sissi? 

Filmen skildrer den fiktive hovedkarakter, Kaja og de mange ungdommer hun møter på sin ferd på Utøya. Det går noe tid før man mistenker lyd av kinaputter. Deretter følger vi ungdommenes intense kamp for å overleve. Utøya filmen gir oss et innblikk i en liten del av det vi allerede vet. Filmen spekulerer ikke om handlingene, reaksjoner og avgjørelser som blir tatt underveis og gir heller ikke noen flere svar på det vi nok aldri får svar på. Utøya-filmen handler ikke om paradis-øya og er heller ikke politisk på noe vis annet enn at filmen innledningsvis illustrerer engasjementet til noen av dem vi følger i handlingen. Drapsmannen har ingen plass i denne fortellingen utover at vi ser konsekvensene av hans grusomme handlinger. Vi får aldri vite hvorfor det pågår skyting på Utøya og heller ikke av hvem.

Terrenget i filmen illustrerer utfordringen ungdommene sto ovenfor for å finne et gjemmested som skjulte dem fra drapsmannen intense og uhindrede jakt. Selv om lyden i salen ble betydelig dempet i forhold til hva den ellers normalt ville vært, satt man likevel med et forferdelig inntrykk av hvor skremmende skuddene hørtes ut for de ungdommene. Lyden av skuddene var skarpe i tonen, konstant gjennom hele filmen og meget ubehagelig å høre på. Denne filmen er ingen popcorn-film og vil heller ikke etterlate noen god følelse etter filmens slutt. Filmen er en brutal påminnelse om 22. Juli. Utøya-filmen er mørk, den er forferdelig trist og vi må forvente at skildringen som illustrerer massedrapene på Utøya skal være vondt å se på.

Filmen handlet ikke om min søster og illustrerte på ingen måte de siste 72 minutter av hennes liv eller hvordan det livet jeg delte sammen med henne så ut. Den bidro aldri til å hedre hennes levd liv. Det er nok ikke vanskelig for de fleste å forstå at min storesøster, Sissi var likevel i tankene mine gjennom hele filmen. Jeg så Sissi's pågangsmot i Kaja og lett kunne forestille min storesøster ferd for å søke flukt fra der hun satt i Buskerud leir, til at hun løpte langs kjærlighetsstien og ned fjellskrenten før både livet hennes og hennes del i vår historie endte for godt. Jeg satt igjen med en påminnelse om min egen sårbarhet og hvor fattigere min verden har vært uten min storesøster. Filmen pirker i vår samvittighet og er forhåpentligvis gjenstand for refleksjon for kommende generasjoner av ungdommer. Det vi kan være sikker på, er at Utøya filmen er den første i en rekke av filmer som nok vil også ta opp detaljer om 22. Juli denne filmen ikke handler om.

Til sommeren fyller jeg 14 år og min tid å trone som «fjortis» har endelig kommet. Jeg har levd nesten like mange år uten Sissi som vi tilbrakte sammen siden min fødsel. Perioder har gått til å bearbeide savn, sorg og lengsel etter Sissi, men de siste årene har også blitt viet til å utvikle min egen identitet uavhengig av å være en etterlatt søsken. Konfirmasjonen min står på trappene, og alt som hører til. Sissi skulle bli konfirmant året 2011-2012, og i år er det meg. Jeg har vokst opp uten henne til å veilede meg inn og gjennom ungdomstiden. Jeg hadde gledelig tatt imot tips og råd om hvordan jeg skulle sminke meg, kjøre meg hvor en jeg vil og ikke minst anklage meg for å ha rotet i klesskapet hennes. 

Når jeg ble spurt av dem jeg kjenner og står meg nært om de skal se filmen eller ikke, minner jeg dem om historien om min storesøster og hva som står på gravsteinen hennes:

Du er: modigere enn du vet, sterkere enn du tror, klokere enn du forstår og elsket mer enn du vet.

Til minne om Sharidyn ❤