01-05-2022 5:00 pm

Fra når jeg var liten, har jeg alltid sett på 1.mai som en festdag. Den første gangen som jeg virkelig husker at jeg gikk i 1.mai tog sammen med mamma var da jeg var 5 år. Da var min storesøster Sissi også med. Når vi har bodd i Norge, og særlig i hjembyen Drammen – står vi opp tidlig for å spise frokost på Folkets Hus i Drammen, og deretter går turen rundt i byen hvor vi er innom viktige minnesmerker for å markere de som har gått veien før oss. 

Vi er heldige vi som er født i Norge. 1.mai handler om å hedre de som har gått foran oss, men også om å stake ut kursen for fremtidige generasjoner. Vi skylder våre forfedre at vi fortsetter kampen også for de som en dag kommer etter oss. Vi må aldri ta de frihetene vi har fått for gitt. Vi må aldri gi opp kampen for et mer rettferdig samfunn.

Gratulerer med dagen!

01-05-2022 5:00 pm

Nedenfor er talen til leder i AUF Buskerud som hun holdt ved 22. Juli minnesmerke i Drammen. Talen til Rebekka publiseres på min blogg med hennes tillatelse. 

Kjære alle sammen

Gratulerer så mye med dagen!

Å få muligheten til å holde appell her på en så viktig dag – det er veldig stort.

1.mai symboliserer alt det vi i AUF, Arbeiderpartiet og Arbeiderbevegelsen står for og kjemper for.

Og det symboliserer det alle AUFerne våre i 2011 trodde på.

Men som også er grunnen til at de av urettferdige grunner ikke er her i dag.

------------------------------------------------------

Denne sommeren som kommer, er det 11 år siden terrorangrepet 22. juli 2011.

For mange av oss har livet gått videre, politikken tilbake til normalen og mørket fra sommerdagene i 2011 kjennes mest som et vondt minne.

Samtidig vet vi at for andre har tiden stått stille.

For mange av de som for 11 år siden overlevde terroren, og som i dag lever med synlige og usynlige spor.

For alle de som hver dag spør seg hvem barna deres hadde vært i dag, og som alltid vil mangle en ved middagsbordet.

Vår oppgave som sosialdemokrater er å ikke glemme alle disse, når vi i dag hever fanen for solidariteten og medmenneskeligheten.

------------------------------------------------------

I arbeiderbevegelsen tar vi vare på hverandre.

Vi stiller opp for de som trenger oss, og vi er med å løfter byrden for de som trenger en hjelpende hånd.

Det skal vi gjøre i dag.

Vi gjør det når vi husker de uskyldige menneskene som brutalt ble revet fra oss. Vi gjør det når vi husker på alle de som mistet sine kjæreste.

Og vi gjør det når vi sammen lover å aldri tie og å aldri glemme.

------------------------------------------------------

I 2011 hevet vi rosen og lovet hverandre: Aldri mer 22. Juli. Vi sto opp for fellesskapet.

Selv om det har gått 11 år siden angrepet på utøya og regjeringskvartalet, vet vi at kampen mot hatet fortsatt ikke er vunnet.

Så skal vi holde løfte om aldri mer 22. Juli, så må vi snakke mer om hva som skjedde, hvordan det skjedde og viktigst av alt, hvorfor det skjedde.

Hver dag det her året må vi minnes dem vi mista, med å minne Norge på hva som faktisk skjedde og sammen ta det politiske oppgjøret mot ytre høyre.

For det er ingen som blir født til å hate - hatet er menneskeskapt. Og vi må ta hatet og fremmedfrykten på alvor.

------------------------------------------------------

Gode venner,

1.mai er en fin dag å hedre våre venner på, våre aller kjæreste, våre søstre og brødre, våre barn som aldri ble med oss hjem igjen.

Å bruke dagen på å snakke om alt de utrettet på, er det vi må gjøre.

Å bruke dagen på å snakke om den verdenen de virkelig trodde på og kjempet for, er det vi må gjøre.

Både for å hedre dem, men og for å aldri glemme hvorfor de ikke står her med oss – ikke går i tog med oss – ikke holder appeller og får fortjent applaus – og ikke snakker om hvorfor 1.mai fortsatt er en kampdag.

Med de vi mista den mørke sommerdagen for 11 år siden med oss i minnet, fortsetter vår kamp for et friere og mer rettferdig Norge.

Vi må alltid kjempe for å skape et samfunn med små forskjeller og store muligheter til alle - det skylder vi Sharidyn, Modupe, Birgitte og de 74 andre vi mista 22. juli.

Dette er for dere, Modupe, Birgitte, og Sharidyn, Og for alle våre kjæreste fra Buskerud og resten av landet som kjempet for en rettferdig verden. Dette her er for dere som kom hjem, men som fremdeles har store, åpne sår. Og dette er for dere som ikke kom hjem, men som alltid vil være hjemme i hjertene og tankene våre.

For dere, ikke ett minutts stillhet, men et helt liv i kamp.

Takk.

01-05-2021 9.30 am

Denne festdagen har også en annen betydning for min familie. Arbeiderbevegelsens historie i min familie kan spores helt tilbake til en av grunnlovens forfattere og Eidsvollsmenn, Lars Johannes Irgens.

Men en slektshistorie som jeg husker spesielt er om mammas oldefar (min tipp-oldefar), Johan Saltnes. Johan var en gårdsgutt og fisker opprinnelig fra Bjugn som kjempet for arbeidernes rettigheter i nesten hele hans arbeidsliv.

Johans rettferdighetssans fikk sin første gnist mens han jobbet i gruvene på Løkken Verk i 1917. Johan og familien hans flyttet til Løkken Verk i 1914. Tre år etter Johan startet å jobbe på Løkken Verk forsøkte Johan som styremedlem i Løkkens Kooperative Selskap (sammen med sitt styre) å få høyere lønn til gruvearbeiderne. Men gruveledelsen sto på sitt. For at arbeiderne ikke skulle miste jobben, ofret Johan sin egen jobb og fikk sparken.

Med litt bismak, ga Johan aldri opp kampen for arbeidernes rettigheter, og fortsatte å engasjere seg i arbeiderbevegelsen på Sunndalsøra der han ble boende fra 1918 helt frem til hans død. Å engasjere seg i arbeiderbevegelsen gjorde også mammas bestefar Ottar Svebakk mens han jobbet på Hydro Aluminium på Sunndalsøra og det har også mamma gjort på sitt vis.

Klikk her for å lese intervjuet til mamma om hennes sterke bånd og tilknytning til arbeidervegelsen på Sunndalsøra som ble publisert i Aura Avis i forbindelse med 10 års minnemarkering 22. Juli 2021

01-05-2012 5:00 pm

1.Mai appell skrevet og holdt av Johanna Hauge, Leder ved Drammen AUF. Publisert første gang på mamma's facebookside med Johannas tillatelse.

Kjære alle sammen – GRATULERER MED DAGEN!

Dette er en dag jeg som leder for Drammen AUF har gledet meg til lenge. Det er en stor ære for meg å komme hit på 1. Mai – arbeidernes frihetsdag og internasjonale kampdag og få holde denne appellen.

For mange er det i år ekstra spesielt å feire 1. Mai. Det er så mange unge som skulle feiret dagen med oss. Vi husker den så utrolig godt, og vi kjenner at engasjementet deres fortsatt er med oss. Vi minnes daglig hvem de var og hva de sto for. Vi savner dem så utrolig mye. I dag feirer vi 1. Mai for dere!

Etter 22. Juli har vi sett nasjonen stå sterkt og samlet. Folk har blitt mer tolerante og påpasselig med ikke å dømme folk ut fra hvilken gruppe de kommer fra.

Norge er i dag et flerkulturelt samfunn, og Drammen er en flerkulturell by. Det er DET som gjør Norge så innmari flott, hele verden er jo representert her. Vi spiser kebab og fårikål, og vi hører på musikk fra hele verden. Vi snakker mange forskjellige språk. At vi nå har en stor andel mennesker med røtter fra andre land, gjør at vi blir kjent med mennesker, mat og musikk fra andre kulturer. Vi er ulike, men vi skal ha de samme rettighetene og samme mulighetene. Vi får nye impulser og nye måter å se samfunnet på. Det beriker oss, men gir oss også nye utfordringer for å sørge for få med alle i skolen, arbeidslivet eller andre steder i samfunnslivet.

De siste årene har stadig flere rike land strammet til sin asyl- og flyktningpolitikk! Det blir vanskeligere for flyktninger å søke om asyl, og det blir vanskeligere å få opphold. Vi returnerer også flyktninger i strid med anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktninger! Gjennom Dublin-samarbeidet gjør vi det dessuten uten engang å behandle asylsøknaden deres. Vi i AUF er sterk motstander av denne utviklingen, og ønsker en asyl- og flyktningpolitikk basert på FNs anbefalinger, solidaritet og humane verdier.

Jeg trakk vinnerloddet da jeg ble født i Norge, verdens rikeste land, av foreldre som har fast jobb og trygg inntekt. Hvilken rett har VI til å skjerme oss for de som flykter fra sult, krig og undertrykkelse. Solidaritet kjenner ingen landegrenser. Vi som tilhører den rike delen av verden har ett spesielt ansvar for å ta vare på mennesker på flykt, og gi dem mulighet for beskyttelse.

Vi som opplevde Utøya har en ekstra god forutsetning for å forstå mennesker som har flykta fra krigshandlinger. Vi har opplevd hvordan der er å være redde og måtte kjempe for livet. Vi har opplevd hvordan det er å miste de vi er glad i. For oss varte det noen timer, mens andre må leve med krigen og grusomme handlinger innpå seg i år etter år.

Gjennom hele arbeiderbevegelsens historie har vi kjempet mot urettferdighet og for like muligheter for alle. Vi har kjempet for ett samfunn der alle skal kunne få de samme mulighetene uavhengig av sosial bakgrunn, økonomisk situasjon, hvor i landet man bor eller hvilken farge man har på huden. Vi har oppnådd mye, men fortsatt er det mye å kjempe for.

Fortsatt er det også dessverre slik at mennesker opplever diskriminering og forskjellsbehandling på grunn av sin hudfarge eller religion. Fortsatt er det slik at om du heter Ola eller Ali har det mye å si for dine sjanser til å få jobb. Fortsatt er det slik at mennesker i Norge i dag blir mobbet på grunn av sin hudfarge. Dette kan vi i arbeiderbevegelsen aldri akseptere. Vi må stå i første rekke i kampen mot rasisme og diskriminering, og i kampen for toleranse og likeverd.

Vi må aldri stilltiende godt rasisme og fordommer. Vi må bekjempe det aktivt. Når mennesker blir diskriminert, forskjellsbehandlet eller mobbet på jobben, i skolen eller andre steder må vi si i fra. Vi må vise vår motstand tydelig gjennom handlinger og ord. Slik vi alltid har gjort mot urettferdighet og utnytting gjennom den norske arbeiderbevegelsens historie. Det er den eneste måten vi kan sette dagsorden og vinne kampen for menneskeverd, respekt og toleranse.

Etter 22. Juli har jeg aldri vært mer sikker på at den kampen vi kjemper for et rettferdig og tolerant samfunn er riktig.

Vi kan aldri stoppes. Vi kan aldri ties i hjel. Vi skal fortsette å kjempe. 1.Mai handler om å hedre det som har vært – og om å stake ut kursen for framtiden. I dag tenker vi på de fantastiske vennene vi mistet, og vi lover dere: AUF skal aldri gi opp kampen for et mer mangfoldig og rettferdig samfunn.

God 1.Mai, venner og kamerater!