Utøya is a beautiful little paradise island in Tyrifjorden in Hole. Utøya is owned and managed by the Labour Youth Party (AUF) in Norway.

Utøya is also the same island where the brutal murders of 69 people, mainly children happened. 

Below is my personal story about attending the Labour Youth Party's summer camp on Utøya in 2018, seven years after my sister Sharidyn was killed there.

04-08-2018 11:50 pm

I kveld kom jeg hjem fra min første sommerleir på Utøya. Huh tenker du? Om du måtte lese min første setning to ganger, så ja du leste riktig første gangen. Jeg har vært på min første sommerleir på Utøya, samme øy der min storesøster ble drept. For noen som leser, er det sikkert omtrent nå at tankene om hvorfor jeg var på Utøya begynner å surre i hodet på deg, eller at din reaksjon er akkurat lik min opplevelse på sommerleiren som var «flott».

La meg først begynne med å si at i sommer fylte jeg 14 år. Lik min storesøster Sharidyn, ble jeg endelig fjortis jeg og. Dagen etter at jeg ble 14 år og 5 dager gammel, knakk jeg sammen. For første gang siden vi mistet Sissi, forsto jeg virkelig betydningen av at jeg er eldre enn min storesøster. Sånn skal det ikke være - jeg var født 7 år etter Sissi.

Foreldrene mine forsøkte å trøste meg, men jeg så at de også var like rørt av at jeg var eldre enn Sissi. Mamma sa at når jeg var 14 år og 6 dager gammel hadde de null komma niks erfaring med å være foreldre til et barn eldre enn jeg var. Selv om mamma hadde nesten 21 års erfaring som mor, var jeg nå den eldste av hennes tre barn. For de som ikke forstår - mamma hadde engang et barn som ble bare 14 år og 5 dager gammel da hun døde. 17. Juli skulle Sissi ha blitt 21 år gammel. Men så gammel ble hun aldri.

I dagene mellom min 14 års dag (26. Juni) og det som skulle ha vært Sissi's 21 års dag, bestemte vi at vi skulle minne Sissi på en helt spesiell måte. I fjor fikk jeg og lillesøstera mi, Sydney endelig bestemt oss for at vi var klare for at Sissi's navn skulle komme på minneringen på Utøya. Den avgjørelsen kunne vi ikke ta, før jeg og Sydney var gamle nok til å være med på å avgjøre om vi ønsket det eller ikke. Slik fungerer «demokrati i praksis» i min familie. Det er det mamma har kjempet for – «tid» og at jeg og Sydney skulle bli gamle nok.

Arbeidet med graveringen av navnet til Sissi ble satt i gang, og mandag den 16. Juli, dagen før Sissi's 21 års dag, ble minneringen med Sissi's navn ferdig montert sammen med de andre 69 ofrene etter 22. Juli. Sammen med Sissi's navn og de andre som endelig kom på plass i år, var ringen «sluttet» og navn på alle ofrene ble «forent» på Utøya.

Alene på Utøya, fikk jeg og familien gå rundt på Utøya i fred og ro. Utøya «pratet» til meg. Sola skinte gjennom trærne, og lyden fra bølgene i fjorden spilte musikk som bakteppe for at her skulle vi minne og feire Sissi sin fødelsesdag. Rart å tenke på at vi valgte Utøya til å feire Sissi sin bursdag, når 5 dager senere også var hennes dødsdag. Men dagen ga meg mer enn det jeg hadde forventet.

Konferansebygget som ligger som en «klem» rundt torget på toppen av Utøya, ble åpnet for oss før vi kom. Langs korridorene fikk vi se inn i hvert rom. Jeg så med engang navnet «Gro-salen» som er oppkalt etter Norges første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland var det gravert på døra til storsalen. Spisesalen hadde fått navn «Monica-kafe» etter Utøyas-mor Monica Bøsei, som hun ble kalt, og en av de første ofrene den forferdelige dagen 22. Juli. To sterke og flotte kvinner ble hedret gjennom at deres navn for alltid vil stå på disse dørene.

Men min favoritt rom i dette bygget var biblioteket. Som lesehest og selv-erklært nerd, storkoste jeg meg med å titte i bøkene i hyllene. Her kunne jeg ha tilbrakt mange uker og måneder av mitt liv. Dette rommet, hadde jeg veldig lyst å besøke igjen.

På vei ut av biblioteket, gikk jeg og mamma hånd i hånd og med pappa og lillesøster som fulgte etter i våres fotspor. Jeg hvisket til mamma at jeg syntes her hadde det vært veldig kult å være på sommerleir. Mamma snudde seg mot meg og svarte overraskende «Ja, det var hun sikker på», sa hun. Ut på torget var jeg ikke ferdig med samtalen og fortsatte: «Mamma, kan jeg dra på sommerleir her?».

Pappa så ut som han skulle falle bakover. Begge så ut som de skulle si ja, men skuffende ble jeg litt satt ut når svaret var som forventet: «nei». Jeg turte ikke å se på hverken mamma eller pappa og fortsatte mot bakken til kaia. Men jeg skulle ikke gi meg så lett heller.

«Mamma» sa jeg, «Du vet at jeg har opplevd masse som Sissi fikk oppleve før hun døde, og jeg har opplevd masse som Sissi aldri fikk oppleve. Men en ting som Sissi aldri fikk oppleve som jeg vil, og det er at jeg vil være på AUFs sommerleir her på Utøya - og dra hjem igjen til dere!»

Foreldrene mine stirret hardt på meg. Jeg så det vonde i øynene deres, fordi jeg kjente meg igjen i noe av det de bærer med seg, nemlig at de savner Sissi. Tårene begynte å trille ned ansiktet til mamma og når jeg så på pappa, så han bort. Da vi var nesten like ved låven, stoppet mamma opp og snudde seg mot meg og sa: «Ja Savannah, du har overbevist oss hvorfor det er viktig for deg.» Avtalen om at jeg skulle komme tilbake til Utøya på sommerleiren var i boks og ble bekreftet med masse klemmer med foreldre mine.

Etter en stund med litt piknik ved fotballbanen, var det på tiden å dra hjem. Tre timer etter vi kom til Utøya, gikk vi ombord Thorbjørn med en skipper som ventet tålmodig på oss. En annerledes feiring av en av de viktigste dagene i mine foreldres liv, dagen Sissi ble født. Foreldrene mine har alltid lyttet til oss og i dag fikk jeg det akkurat som jeg ønsket dagen skulle bli - ikke som det burde ha vært, nemlig å være sammen med min storesøster, men en annerledes dag som hedret Sharidyn slik jeg tror hun også hadde likt det.

At vi ble de første som fikk se navnet hennes på minneringen betydde mye for meg, for mamma, for pappa og for lillesøsteren min Sydney, som nok ikke helt forstår enda hvorfor det også er viktig for henne.

Til minne om min vakre søster, Sharidyn Meegan Ngahiwi Svebakk-Bøhn

Nedenfor er fortsettelse om hvordan jeg opplevde min første sommerleir på Utøya.

05-08-2018 1:39 pm

På torsdag kveld ble det bekreftet at jeg skulle på AUFs sommerleir på Utøya. For at jeg kunne dra på sommerleir, gikk jeg inn i et kompromiss med foreldrene mine - jeg kunne dra på sommerleir, men kun hvis jeg hadde med meg pappa og at jeg var der på en slags «dagstur».

Mamma fikk ordnet det praktiske sammen med daglig leder i Utøya AS, Jørgen Frydnes og generalsekretær i AUF, Renate Tårnes. Uten disse to som la til rette for at jeg kunne delta som «gjest», hadde det ikke gått siden sommerleiren startet på onsdag.

Pappa tok fri fra jobben, lillesøsteren skulle bli passet på av besteforeldre våre og alt som jeg trodde jeg trengte for en dagstur på leiren ble pakket ned i sekken. Jeg husket rådet som Sissi hadde skrevet ned i dagboka hennes rett før hun reiste til Utøya, råd hun fikk fra tidligere AUFer fra Drammen, Eivind Knudsen: «ikke ta med koffert». Da skulle jeg høre på min storesøster fordi hun tok sjelden feil.

Nå at jeg nå sitter og skriver om hva jeg har opplevd på sommerleiren på Utøya, er det kjempeviktig for meg og gjør oppmerksom på at det var aldri var i planene at jeg skulle være på sommerleir til overnatting. De siste 7 årene av mitt unge liv, har jeg vært på Utøya i forbindelse med ulike markeringer knyttet til 22. Juli. Jeg har vært på Utøya ca. 10-12 ganger og har hatt en helt annen relasjon til Utøya enn den nye generasjon av AUF ungdommer.

Ingen i min familie hadde vært på Utøya før Sissi og for foreldrene mine, var Utøya kun stedet der Sissi ble drept. For oss var Utøya et vondt sted å være. Kulturelt for mamma var det også viktig å ivareta historien og respektere at Utøya også var åstedet for den verste massakren som har skjedd i Norge siden andre verdens krig.

For foreldrene mine var det først og fremst viktig og ivareta meg og min lillesøster - etablere og opprettholde en hverdag som ga oss en følelse av «normal midt i det absurde». Tenk hvor vanskelig det måtte har vært? En liten baby, en 7-åring (meg) og et medie-sirkus om 22. Juli som varte i årevis. Foreldrene mine mener selv at de følte at de ikke hadde peiling på om det de gjorde med oss var riktig. Det er først mange år etter at måten jeg og Sydney ble ivaretatt av mamma og pappa utvilsomt var riktig. Mamma handlet på instinkt og lyttet til hennes kulturell oppvekst, selv når mamma sto imot gjenreising av Utøya og ble oppfattet som upopulær av mange.

Men hadde man tatt seg tid til å høre hvorfor mamma tok de valgene den gangen, så hadde man skjønt at hun aldri var imot gjenreising slik mange tror. Min fremtidsrettede og innsiktsfulle mamma «kjempet for å få tid - tid til å sørge i ro og fred, tid til å finne ut hvordan fremtiden uten Sissi skulle se ut, og tid til å gi meg og Sydney den hverdagen som Sissi hadde.» Mamma kjempet for oss - for meg, for Sydney, for pappa og for henne selv og det er jeg glad for at hun gjorde.

Utøya er i dag blitt et fantastisk sted. Utøya er fortsatt stedet hvor 69 uskyldige mennesker ble drept, men på grunn av konferansesenteret og «Hegnhuset», er Utøya også blitt et sted for refleksjon om de grusomme handlinger 22. Juli i tillegg til det AUF ønsket - et politisk verksted for å lære om demokrati for kommende generasjoner av ungdommer. «Kompromiss» er et fantastisk ord ikke sant? Her har jeg gitt en veldig sammenlagt versjon av hvorfor jeg tror at det ble sånn og slik, men jeg vet at de siste årene var veldig mye mer komplisert enn jeg har skrevet.

Mamma ble utsatt for trusler, hatefulle retorikk og karakteristikker som ikke hører hjemme noe sted. Ingen skal noen gang måtte oppleve slikt, men istedenfor for å ta til motmæle, ga hun seg ikke. Jeg skammer meg for det mamma har blitt utsatt for og er sinna for at folk tok seg til rette og overførte deres bitterhet til den flotteste og verdens modigste kvinne i mitt liv.

Men jeg er stolt over at hun er min, Sydneys og Sissi's mamma og måten hun har «håndterte» alt. Mange sier at jeg går i Sissi sine fotspor og det er delvis sant, men sannheten er at jeg og Sissi har gått i mammas fotspor hele tiden. Jeg håper en dag i fremtiden at mamma velger å gi ut boka hennes, jeg er sikker på at det hadde blitt en bestselger, spesielt hvis mamma tok med seg «alt».

Med dette som bakteppe, ønsket jeg å dra på sommerleir for å oppleve det siste Sissi fikk oppleve de siste dagene før hun døde og også for å gjøre noe som Sissi aldri fikk gjort, nemlig «å gå av Utøya». Jeg har «tyvlyttet» og blitt fortalt litt av hva Sissi gjorde fra når hun dro til Utøya tirsdag den 19. Juli til hun mistet livet fredag den 22. Juli, men fokuset har forståelig nok vært om det grusomme, og det var nettopp av den grunn at fokuset i vår familie skiftet til å «leve».

Et ordtak som har vært viktig og har blitt et slags mantra for oss er: «vi skal finne veien frem, vi skal leve, men aldri glemme». Å bli fortalt litt om hva Sissi gjorde de siste dagene er ikke det samme som å høre det fra Sissi eller oppleve det selv. Vi vet at Sissi stortrivdes på Utøya og at de siste dagene av hennes liv var morsomme, men vi vet lite om hva hun faktisk gjorde. Jeg har hatt mange spørsmål som har vært ubesvarte i mange år. Nå tenkte jeg at jeg skulle lete etter svaret selv. Her var faktisk noe mine foreldre ikke kunne besvare for meg.

Seint torsdag rakk mamma hjem fra en reise, men tidsnok for å følge med meg og pappa til Utøya. Mamma hadde virkelig ikke lyst å dra, men hun og pappa nok en gang satt til side det de følte, og forberedte seg for dagsturen til Utøya. I bakhodet tenkte mamma sitt og pakket en overnattings bag til meg. For hun var overbevist om at det ikke var usannsynlig at jeg kom til å ønske og overnatte. Hun håpet på at det ikke kom til å skje, men om min opplevelse kommer til å bli lik Sissi's siste dager, var hun ganske sikker på at jeg kom til å be om tillatelse, og det hadde hun helt rett i.

Fredag morgen sto vi tidlig opp. Vanligvis er vi skikkelig pratsomme og har alltid masse å skravle om uansett om vi for 10-12 timer siden satt og pratet med hverandre sist, men det var lite som ble sagt oss imellom. I bilen, spilte mamma musikk, sikkert for å få roe nervene, men tankene mine var et annet sted. Denne turen har vi gjort mange ganger, hvorfor skulle denne bilturen være annerledes? 40 minutter etter vi dro hjemmefra, var vi framme på parkeringsplassen ved Utøyakaia.

Det første synet som møtte oss, var en politibil på den ene siden og et slags registeringstelt på den andre siden med to ivrige og blide ungdommer som sto under teltet og skulle sjekke hvorfor vi var her. På pappa sin side av bilen sto en ung mann som ville vite hvem vi var. Pappa visste ikke hva han skulle si og mamma lente seg mot pappa og sa bare etterlatt! Jepp, det forklarte det meste.

Mamma gikk ut av bilen, og forklarte hvem vi var og hvorfor vi skulle over til Utøya. Mens de sjekket om vi sto på deres lister, fikk en tidligere statsråd hun kjente øye på mamma. Hun var virkelig glad for å se han igjen. Mens pappa parkerte bilen, og mamma skravlet videre som hun gjør, gikk jeg til en benk ved vannkanten og spilte inn en liten video. En spontan handling!

Jeg gjorde det egentlig for min egen del for å si at her er jeg, men i bakhodet, tenkte jeg også på at kanskje de jeg er glad i også hadde lyst å vite at nå sto jeg på landsiden akkurat som Sissi og tusenvis av andre ungdommer som har stått på samme sted før meg. Jeg var like spent. «Er det slik Sissi også følte det?» Forskjellen var at Sissi var hele tiden i tankene mine mens jeg sto der.

Etter hvert fikk vi på oss et armbånd som viste at vi var på «dagsbesøk». Hvis du var leirdeltager, fikk man et ukespass i form av en annen type armbånd. Jeg ble senere forklart av AUF lederen, Mani Hussaini at leirdeltager armbåndet kun var forbeholdt VIPer «Very Important Person» og beskrev hver av deltagerne som VIPer, og ja jeg følte meg nettopp som VIP takket være snille og fantastiske mennesker som Mani. Mens vi ventet, var Thorbjørn på vei mot oss fra Utøya.

På parkeringsplassen på Utøyakaia var det fullt av aktivitet. Tidligere statsråder og en av dagens viktigste gjester, Arbeiderparti leder, Jonas Gahr Støre hadde ankommet Utøyakaia. Han fikk øye på mamma, og gikk bort til henne for å hilse. Etter en klem til mamma og meg, og en mannlig håndhils til pappa, forklarte mamma Jonas hvorfor jeg skulle på Utøya. Mange ord ble vekslet oss imellom, men jeg ble ordentlig rørt av at Jonas tok seg tid til å prate med meg for å finne ut hvorfor jeg ønsket meg til Utøya akkurat den dagen.

De få minuttene vi sto og pratet, hadde Thorbjørn nådd Utøyakaia og ombord var Mani sammen med andre AUFer. AUF delegasjon skulle ta imot dagens gjester og oss. I bakgrunnen så vi på mens de formelle hilsninger ble vekslet og NRK fanget hele seansen de imellom. Jeg ble nysgjerrig og fulgte nøye med. Hvert eneste øyeblikk skulle foreviges på opptak av NRK, sikkert fordi man aldri vet om slike øyeblikk vil vises igjen i fremtiden. For mange som ser Mani Hussaini på TV eller leser om han og AUFs politikk i aviser, kan han oppfattes som de fleste «politiske kjendiser» som er på «barrikadene», men i virkeligheten kjenner vi han som en meget snill, omtenksom og omsorgsfull mann.

Med engang han så oss, kom han bort og klemte oss alle akkurat som han alltid har gjort. Smilet hans minner meg om Sissi - den ektefølte gleden og at vi var velkomne i hans liv. Mamma beskriver Mani som en «brobygger for fred» og hun legger ikke skjul på hvor leit hun synes det er at han tar en pause fra politikk. Men viktigere enn den toppleder jobben han har, er familien hans og hans vesle datter som Mani er så utrolig stolt av å fortelle om. «Et så utrolig godt menneske som Mani skal man lete lenge etter», sier mamma alltid om Mani.

Nå hadde alle kommet ombord Thorbjørn, ble skuta satt i retning Utøya. Den korte tiden ga ikke mye tid til å tenke, men jeg tenkte på Sissi's første og siste ferd til Utøya, og forsøkte å glede meg til å gå av på Utøya slik hun gjorde det. Men jeg klarte ikke å glede meg. De siste minuttene før vi nådde land, var jeg trist inni meg. Med et tomrom og et knust hjerte lengtet jeg etter min storesøster. I det øyeblikket var Sissi den personen jeg ønsket ved min side.

Bak Jonas og Mani gikk jeg, mamma og pappa sammen av Thorbjørn. Foran oss løpte NRK for å forevige avstigningen. Ble veldig glad for at jeg ikke skjønte før lenge etterpå over hvor mye opptak som egentlig ble gjort. Ingen andre enn meg, mamma og pappa «og de i ledelsen i AUF og Utøya AS» viste at jeg skulle komme i dag.

Min tid på Utøya var min historie og jeg ville gjøre det på min måte sammen med mine foreldre uten fortolkninger av hvor riktig eller galt min avgjørelse ble for alle andre. De som er glad i meg og virkelig ønsker meg alt godt i livet vil støtte meg uansett om de er enige i mitt valg. Jeg vet hvem de er både i min egen familie og blant mine og våre venner fordi de har alltid støttet oss akkurat som vi alltid har støttet dem - uten betingelser og disse har aldri vært redde for å vise utad deres evige støtte for meg og min familie.

Nå var det min tur til å finne ut hvordan Sissi's siste dager på Utøya kunne ha sett ut. «Vil min opplevelse være nokså annerledes?»

Følg med fortsettelsen.

Neste blogginnlegg: AUF Sommerleir på Utøya 2018

I dag er det nøyaktig 7 år siden, Sissi ble lagt til hvile i Drammen to uker etter hun ble drept på Utøya. ❤

07-08-2018 1:36 pm

Med begge beina godt plantet på Utøya, gikk vi noen få minutter mot musikk, latter og ungdoms-snakk som vi hørte helt fra landssiden på Utøyakaia. Vi gikk forbi hovedhuset på venstresiden med fotballbanen og låven på høyresiden, intill vi sto nedenfor den bratte bakken som er blitt så kjent og hvor tusenvis av ungdommer har sittet og hørt på deres politiske ledere. De fleste av leirdeltagerene var allerede på plass i «bakken» før vi kom men det strømmet fortsatt på med andre ivrige ungdommer som skulle finne et sted på plenen for å vente på Jonas.

Det var en halleluja stemning blant deltagerne og hvis man ikke hadde vært borti dette eller ligende før, kunne det lett blitt misforstått for å være en religiøs samling. Men det kan jeg absolutt garantere at det ikke var. Første tanken som slo meg var at blant disse ungdommer sitter kanskje en fremtidig statsminister av Norge. Det er ikke usannsynlig siden at Arbeiderpartiet har hatt sju ulike statsminister som har regjert Norge siden etter andre verdens krig.

I bakken, den første person vi møtt var barndoms-kompis til min storesøster, Sissi. Etter det ble vekslet «gledes-klemmer» mellom Rutkay og foreldrene min, tok Rutkay meg med han for å finne en plass til oss. Foreldrene mine forsvant fort i folkemengden. I ettertid har jeg tenkt at kanskje jeg «rev av plasteret» med å dra fra dem litt for fort. På et eller annet sted bak meg, sto dem. Jeg var trygg i tanken på at de også var på Utøya sammen med meg og at de kom til å henge litt rundt. Mamma er tross alt den mest sosiale menneske jeg kjenner. Hun klarer alltid å finne noen å prate med om det ikke er pappa.

Rutkay fant en plass på plenen sammen med ungdomsgruppe fra Buskerud. Innen få sekunder etter jeg hadde satt meg ned, kom en venninne fra skolen min bort til meg. Vanligvis når vi har vært på Utøya, møter vi stort sett folk som kjenner mamma og pappa. Hadde aldri trodd at her på Utøya skulle jeg finne noen jeg kjente eller noen som kjente søstera mi så godt som Rutkay.

Nå var vi klare. Først ble sang med Renate Tårnes, en innledningstale fra Mani og deretter dagens hoved gjest, Jonas Gahr Støre. Jonas skapte begistring og vekket debatt blant deltagerne som etter Jonas timelang tale gikk en etter en gikk opp på talerstolen for å stille ledelsen i Arbeiderpartiet til ansvar for deres politikk. Her var det noe jeg ikke var kjent med fra før - at ungdomspartiet også stilte krav til moderpartiet. Det var mye man var enige om, men det virket sånn at var langt flere saker på dagsorden som ungdommene var langt mer uenige om.

Innleggene var godt gjennomtenkte, morsomme og presentert med stil. Uansett om en var for eller imot Aps politikk, en ting jeg var sikker på er at disse ungdommene imponerte meg stort. De var akkurat som Sissi forklarte i samtalen til mamma dagen etter hun kom på Utøya: «De har samme meninger som meg». Siste gang jeg har sett denne type talent for å tale var på min ungdomsskole i New Zealand. I likhet med AUFerne er skolebarn i NZ skolert i taler, og øver hvert år som endel av skolepensum til å tale foran klassen og/eller hele skolen som jeg fikk oppleve mer enn en gang.

Jeg må ærlig innrømme at jeg kikket ned på klokka mi og klokka på mobilen flere ganger mens vi satt i bakken. Det var super varmt å sitte i sola, og jeg kjente på at det begynte å bli veldig ubehagelig. Selv om jeg hadde på «Norske Skog» lua til pappa som jeg lånte, og snudde den et par runder på hodet mitt, ga den null skygge i varmen. Å konsentrere om ungdommene krevde sitt, men det gikk heldigvis seg til.

Etter ungdommene hadde stilt sine krav, var det Jonas sin tur å svare på påstandene og krav han og partiet ble stilt. Noen svar var enkle å gi, andre svar var mer krevende og her fikk man virkelig se «diplomat-Jonas» som egentlig ikke ga noe godt svar til de kravene han fikk. Likevel var det interessant for en glo-varm 14 åring som meg å oppleve hvordan ungdomspolitikk i praksis ser ut. Jeg begynt å skjønne mer av hva som Sissi likte med å være her - sånn så politikk ut i AUF eller gjennom et lite vindu av det de gjør, og jeg synes at det virket spennende.

Mens jeg er innom dette tema om politikk er det viktig å presisere at jeg ikke er, som min søster heller ikke var, politisk aktiv på noe måte. Min søster skulle «utforske» om hvor hun sto politisk - det var derfor hun var på Utøya, for å finne det ut. Mamma var politisk aktiv i Arbeiderpartiet i Drammen og sto på kandidatlista i Drammen for Arbeiderpartiet. Før 2011 hadde pappa alltid stemt borgerlig og med unntak av kommunevalget i 2011 (hvor han stemte på mamma og Arbeiderpartiet), stemmer pappa fortsatt borgerlig. Sissi kunne like godt vært med i Unge Høyre som AUF.

Ja, Sissi var medlem i AUF og var på AUFs sommerleir på Utøya, men det betyr ikke at hun var aktiv i AUF slik mange har påstått og media har gitt uttrykk for siden 2011. Politikk og alle verdens problemer har alltid vært diskutert ved middagsbordet (og andre steder i huset) hjemme hos oss. Selvsagt håpet mamma at Sissi skulle velge hennes parti, men det gjorde også pappa - og slik er det fortsatt hjemme hos oss. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, slik fungerer «demokrati i praksis i min familie» - at vi skal få lov til å delta i diskusjoner og bestemme selv uavhengig av våre foreldre.

Etter alle talene var ferdig, spratt alle ungdommene opp og gikk hver sin vei. Noen gikk rett til lunsj mens andre skulle gjøre seg klare til «aksjon» i leiren. Siden Rutkay tilhørte Buskerud, fulgte jeg med han til Buskerud leiren - samme leir der Sissi tilbrakte sine siste dager. Samme sted hvor hun ringte mamma den forferdelige kvelden. Der hadde jeg vært mange ganger før. På vei til Buskerud leiren, gikk vi forbi vaffelteltet og Hegnhuset hvor «kafebygget» er bygget inn, og så mange unge uskyldige mistet livet 22. Juli. Rett foran oss på plenen var det satt opp telt overalt. Sånn har jeg aldri sett dette området før.

Jeg har vært på Utøya mange ganger men ikke mens det så sånn ut. Det var rart å se - her var det liv. Sterke følelser av tristhet og savn har jeg kjent på, men det føltes annerledes nå. Jeg var fortsatt trist inni meg, og savnet av Sissi er fortsatt like sterkt og vil aldri bli borte - nå kjente jeg på at det føltes litt spennende å gå i samme spor som Sissi. Mer enn et tusen ungdommer fra over hele Norge var samlet her og i denne teltleieren bodde de.

Gjennom teltleieren gikk vi opp til der hvor Rutkay og Buskerud leir var godt plassert - den beste teltplassen på hele Utøya. Her bodde søstera mi de siste 4 dager av hennes liv. For meg var dette den aller viktigste delen av min tid på Utøya - å oppleve nøyaktig det som var Sissi's Utøya opplevelse. Jeg vet lite om hvordan den tiden så ut for Sissi med unntak av det som mamma fikk vite fra Sissi i deres telefonsamtaler, men jeg kan forestille meg hvordan ungdom-Sissi hadde det.

I leiren ble jeg presentert for alle i ungdomsgruppen. Nesten med gang begynte de å forberede til at Jonas skulle komme en tur hit til Buskerudleiren for å få med seg «aksjonen». Jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg fikk et skjerf, og et skilt ble tatt fram som alle ungdommene stilte seg bak. Jeg fikk øye på foreldrene mine som gikk entourage med en gruppe av voksne. Var koselig å se dem og vite at de var fortsatt på laget.

Det morsomme med foreldrene mine var at de gjorde et godt forsøk på å ikke se «kleine» ut. De skulle prøve å blande seg i bakgrunnen slik at jeg kunne få løpe meg «vill» men de mislyktes i forsøket med å være usynlig. Pappa hadde på seg en turkis skjorte og han klarte jeg fort å plukke ut i folkemengden. Som oftest sto mamma rett ved siden av han. Jeg lo til meg selv hver gang mine søte og gode mamma og pappa sa «vi skal prøve å ikke bli dine kleine foreldre», men slik ble det uansett hva de gjorde.

Etter noen minutter, så vi at Jonas, Mani og Ina var på vei mot både oss og en annen ungdomsgruppe som også skulle gjøre aksjon. Det ble heiarop fra den andre leiren, og vi alle fikk beskjed om hvordan vi skulle opptre da Jonas endelig kom til oss. Det hele gikk kjempe fort og det var morsom å være med på å medvirke politikk på denne måten.

Etter vi var ferdig forsvant foreldrene mine igjen og da ble det tid til litt skravling og prat med ungdomsgruppen. Det var ikke et eneste øyeblikk som jeg var alene. Delegasjonsleder, Helle (som også er søsteren til min tidligere skolevenninne Linn), «passet» på meg nesten hele tiden sammen med Rutkay, når jeg ikke var sammen med Linn eller foreldrene mine.

Ganske tidlig under oppholdet på Utøya fikk jeg spørsmål om jeg skulle overnatte. Siden at jeg kun var på dagsbesøk, viste jeg at det var egentlig ikke aktuelt. Jeg var på sommerleir på Utøya og for meg var det egentlig nok. Jeg hadde ikke lyst å gå enda en runde med foreldrene mine - ikke fordi jeg var redd for å ta diskusjonen med dem, men det er vel grenser på hvor mye jeg skal utfordre deres tålmodighet.

Mine foreldre er super sterke mennesker og jeg er uendelig stolt over hva de klarer og har klart. At jeg sto på Utøya på sommerleir i seg selv var meget stort og mer enn jeg kunne ha forventet. Jeg følte meg heldig at jeg har deres ubetingede støtte og kjærlighet. Men nok var nok. Strikken skulle ikke dras lenger enn nødvendig. Å såre dem vil jeg aldri gjøre. Jeg valgte å ikke ta den diskusjonen med mamma og pappa selv om at det hørtes veldig spennende å være her på kvelden.

Følg med på siste delen av mine opplevelser på Utøya.

Neste blogginnlegg: Politikk, ungdom og Utøya

Dette blogginnlegg er endel av to innlegg som jeg har tidligere publisert og som må ses i sammenheng.

07-08-2018 8:07 pm

Resten av dagen gikk egentlig til å bli kjent med andre ungdommer på Utøya og følge med på diverse aktiviteter som var på programmet. De fleste visste ikke hvem jeg var selv om Jonas hadde nevnt innledningsvis i hans tale (uten å nevne meg med navn) at han viste at en etterlatt-søsken var på Utøya på sin første sommerleir. Rare meg ble utrolig glad, ikke fordi jeg ble nevnt eller at han gjorde oppmerksomme på min første sommerleir, men at han indirekte minne min søster gjennom å si at jeg var hennes «søsken». Det var egentlig den eneste gangen under hele oppholdet jeg følte at jeg var Sissi's lillesøster i den forstand av å være etterlatt-søsken.

For alle andre var jeg bare Savannah og det var deilig. Jeg vet godt hva forskjellen er og for mange virker det sikkert rart at jeg skiller mellom etterlatt-søsken Savannah og «ungdom-Savannah». Ungdom-Savannah er meg som trives best. Etterlatt-søsken Savannah er en rolle jeg fikk av media og helse-myndighetene fordi jeg er nettopp etterlatt-søsken. Den merkelappen fikk jeg det øyeblikket Sissi mistet livet hennes og den er både trist og innimellom god kun når jeg anerkjennes som Sissi's søster, og den rollen vil jeg ha resten av livet mitt.

Jeg og Sydney er stolte av at vi er lillesøstrene til Sissi. Hun var superkule, snill, morsom og vakker. Men etterlatt-søsken forteller alle at jeg mistet en søsken - folk føler med engang synd på meg og blir instinktivt lei seg. Man kan selvsagt ikke oppføre seg annerledes, men ubevisst eller bevisst så blir jeg sett på med rare øyner. Vi har hørt og sett mye rart og veldig rar oppførsel med engang andre finner ut hvem vi etterlatte er.

Misforstå meg rett, de fleste oppegående er supersnille og omsorgsfulle overfor oss, men det finnes noen raringer i flokken. Skulle ønske at jeg kunne ha beskrevet det bedre, men erfaringen jeg har, er som den er. Litt avsporing, men et viktig poeng for meg - å bli sett som «ungdom-Savannah» og lillesøster til Sissi uten å stå i skyggen av etterlatt-søsken Savannah fordi min storesøster ble drept på Utøya 22. Juli.

Da klokka begynt å nærmere seg middag, hadde jeg vært i bakken to ganger siden jeg kom på Utøya. Andre gangen var i forbindelse med generasjonsduellen. Vår gode og snille Anniken sto på scenen og klarte utmerket å gjøre rede for sitt syn om foreldrepermisjon. Som 14 åring var det dessverre ikke et tema som jeg var opptatt av, men da Mani og Masud inntok scenen, ble interessen for tema innvandring pirret. Jeg er født norsk med en etnisk norsk pappa og en Norsk-New Zealandsk mamma.

Måten innvandrere omtales i Norge gjør meg sinna. Alt for mange ganger har jeg «overhørt» folk som har brukt stygge betegnelser om mamma i diskusjoner hvor hun er tydelig på hennes syn på hvordan innvandring og innvandrere er positive for fremtidige vekst i Norge. Tenk om hennes erfaring og kompetanse fra skolesystemet i New Zealand, som er kjent for å være et av verdens beste skolesystem, ikke ble brukt til noe positivt og at hun valgte å ikke dele hennes erfaring for å påvirke utviklingen av skolene i Drammen og resten av Norge. Det er forferdelig at i mitt lille land Norge finnes det så mange som lar seg rive med i kommentarfeltene på nettaviser og politikernes statusoppdateringer på Facebook hvor enkelte uttaler nordmenn med innvandrerbakgrunn og særlig utenlandskfødte bosatt i Norge som dyr.

Under duellene mellom Mani og Masud, klarte Mani å argumentere godt for hans ståsted selv om jeg synes at Masud fikk komme til ordet oftere mens Masud også viste hvorfor han jobber på Stortinget. Selv om at han ikke overbeviste meg for Arbeiderpartiets politikk synes jeg likevel at han var flink. Begge to viste deres dyktighet. Men et lite råd til Masud, finn en annet løsning enn å sette fotlenke på flyktninger som venter på å bli sendt ut av Norge. Jeg kommer aldri til å bli enige om at det skal virke mer humant enn å bo på Trandum slik det argumenteres for.

En fotlenke på barn er alt annet enn humant og vil traumatisere en hel familiegenerasjon om de skal ses utad som om de er kriminelle. De er mennesker, og «fotlenke er ingen smykke». Jeg skulle gjerne sett at det var utprøvd først på politikerne i partiene som synes at dette er en meget god ide. La de gå rundt i samfunnet med fotlenke på. Kanskje forslaget etterpå vil bli lagt bort slik det bør gjøres. Enig om at man må finne en løsning, men hallo - ikke fotlenke. Vi skal aldri finne oss i å kriminalisere mennesker som har ikke gjort noe annet galt enn å søke frihet i Norge. Om lille-Masud hadde fått på seg fotlenke som 5-åring hvordan hadde voksen-Masud sett ut?

Når jeg leser over hva jeg har skrevet, virket det sånn at det ble allerede en veldig lang dag og det var det. Etter generasjonsduellen i bakken, spurte mamma meg om jeg hadde blitt spurt om å overnatte. Spørsmålet hadde hengt i lufta hele dagen uten at vi sa noe til hverandre om det. Mamma hadde fått spørsmål utallige ganger og alle var nokså spent om hun og pappa skulle si ja. Da kom sjokket og gleden samtidig. Da spurte mamma og pappa om jeg har tenkt på det. Mamma tok opp temaet først. Det var nesten litt woohoo stemning inni hodet mitt. «Ja» svarte jeg. Jeg har blitt spurt og tilbudt å overnatte i telt der det var ledige plass. Jeg klarte ikke å skjule smilet, men den ble borte ganske kjapt når jeg så smerten til mamma, og det gjorde virkelig vondt. Hun så meg og jeg så på henne. Samtidig skulle vi begge prøve å gjøre hverandre glade - mamma med å si at jeg kunne bli til overnatting og meg med å svare at jeg blir med dem hjem. Absurd, men sånn er vi i min familie.

Men min gode mamma så på pappa mens hun sa til meg at de ga meg tillatelse til å være på Utøya. Jeg skrek og klemte mamma og pappa hardt. Eneste som var viktig for henne var at hun nå trengte tid til å bearbeide at hun og pappa skal dra fra meg, og jeg tror at det var verre enn å si ja. Da bestemte de å ta båten tilbake til landsiden for å hente sekken min fra bilen og prate på tomannshånd. Mamma og pappa er oftest hverandres motvekt og sammen finner de en balanse i kompromiss i avgjørelser de tar. Også denne gangen ble de enige og sammen ga de tillatelse til å la meg overnatte. Nå skulle de forberede seg på å dra fra meg på Utøya.

Hvordan mamma og pappa følte vet jeg selvsagt om. Min tid på Utøya har vi snakket mye om i tiden etter jeg kom fra Utøya. Men selv om det sikkert er mange som lurer, deler jeg ikke den delen av historien min her. Det er mamma og pappas historie. Jeg har forsøkt å beskrive kun det jeg så og hørte og mine tanker og vurderinger underveis. Det man skal vite er at jeg har absolutt verdens beste foreldre. Deres kjærlighet for meg (og søstrene mine) er ubetinget. Jeg er sikkert på at folk flest kan forstå at det var mildt sagt ingen lett avgjørelse å ta og enda verre å gå fra meg. Mange hyller «min modighet og styrke» for at jeg ville bli på Utøya, men jeg kunne stå opp og ta de valgene jeg tok fordi både mamma og pappa er modige og sterke mennesker.

Jeg fikk oppleve utrolig mye i løpet av de to dagene jeg var på Utøya og absolutt alt gjorde sterkt inntrykk på meg. Å tørre å strekke seg langt over det man føler at vi evner til er vanskelig og enda vanskeligere for mange som har levd med så dype traumaer spredt ut over så mange år. Jeg bærer trauma etter jeg mistet søstera mi, men valgene foreldrene mine tok og opphold og utdanning i utlandet, har gjort meg bedre rustet til å velge å være på Utøya. Jeg har ikke blitt AUFer som følge av min tid på Utøya, men interessen er definitivt pirret og gleder meg til å forske litt videre på de andre partiene i tillegg til å følge med AUF på hjemmebanen frem til jeg finner ut hvor jeg hører hjemme politisk og om jeg vil engasjere med politisk.

Jeg er 14 år gammel og har forhåpentligvis et langt liv foran meg. Jeg fikk oppleve noe av det samme som Sissi, men jeg fikk oppleve noe Sissi aldri fikk gjort - å dra hjem til mamma og pappa slik hun skulle.

Beste minne: Når mamma og pappa kom med Thorbjørn og jeg så hvor glade de var for å se meg.

Nest best minne (må også nevnes): Å sitte opp hele natta, spille kort, prate og le med nye venner til vi ble "sparket" ut fra biblioteket fordi den skulle stenges og dagen etter "late" som om vi ikke var stuptrøtte. Et fantastisk ungdomsminne som 14 åring.

Minst "gode" minne (bedre enn å si verste): Å se mamma og pappa dra fra Utøya på Thorbjørn.

I avslutning er det er utrolig mange mennesker jeg skal takke som bidro i stor grad til at jeg ble godt ivaretatt, hadde det supermoro og følte meg trygg (meste parten av tiden).

Disse er: Renate Tårnes, (Generalsekretær i AUF) som ordnet det praktiske med dagspass, og generelt alltid smilte og var i godt humør, Jørgen Frydnes (Daglig leder på Utøya) som hadde totaloversikt med alle og alt som skjedde på øya og ting og tang som skulle på plass, men alltid hadde tid til oss og passet litt ekstra på meg, Mani Hussaini (AUF leder) som viste en enorm omsorg overfor meg og særlig foreldrene mine, og som også tok seg tid til å lytte til dem fordi han så hvor viktig det var for mamma og pappa, Helle Hertzberg (Delegasjonsleder i Buskerud og AUF leder i Drammen) som passet så godt på meg, Linn som var en av de snille ungdommene jeg ble kjent med og som jeg trivdes godt i lag med. Alle de andre fine og flotte folk jeg/vi ble kjent med på Utøya og Rutkay Sabri Ilkhichi (Barndomsvenn til Sissi), som var bestandig blid og dro meg rundt for å hilse og delta i sommerleiren.

Takk også til Linn Wik fra TV2 som intervjuet meg og alltid lar meg fortelle min historie, og Erik Poppe (Filmregissør) som ga meg gode råd om hvor viktig min stemme er og inspirerte meg til å fortsette å blogge. Intervju med Linn på Utøya finner man her.

Det er så mange andre jeg gjerne skulle takke - alle som tok seg tid til meg og mine foreldre, vit at vi alltid vil være takknemlige for at dere gjorde helgen min til en minnerik opplevelse som jeg kan ta med meg videre inn i min fremtid.

Til mamma og pappa: Takk for at du elsker meg. Takk for at du har sett meg. Takk for at du ga meg mitt liv. Takk for at du ga meg en fremtid jeg kan se frem til. Takk for deres styrke, modighet, trygghet, og viktigste av alt deres kjærlighet for meg som får meg til å finne min egen vei i livet. Takk for at jeg kunne vise for verden at «jeg kom, jeg ble og jeg dro» hjem til deg mamma, til deg pappa og til deg Sydney.

Hvil i fred min vakre Sissi. Lillesøsteren passer alltid på deg og din arv som du ga oss.