10-10-2022 9:30 pm

I min familie har vi markert denne dagen hjemme siden jeg var liten. Mamma har vært spesielt opptatt med hvordan jeg, min lillesøster Sydney og særlig pappa har det i vårt daglige liv. Vi har hatt mange samtaler rundt middagsbordet om hvordan vi har det på skolen, sammen med vennene våre og på de ulike arenaer hvor vi befinner oss. Etter vi mistet Sharidyn, var det viktig for foreldrene mine at vi alltid prater om følelsene våre - uansett om hva vi har opplevd i løpet av dagen vår. Det er nok en av hovedgrunnene til at vi har et veldig nært forhold til hverandre.❤

-Alle har en psykisk helse, har mamma sagt utallige ganger til oss. Jeg skjønte ikke helt hva det egentlig betydde før i går, når jeg var på skogstur med familien min. Vi drar ofte på dagsturer til ulike steder, enten i Drammen eller like i nærheten. Mens jeg og mamma gikk hånd i hånd bak pappa og Sydney som skravlet med hverandre om ting som matte og kjemi, spurte jeg mamma om hvorfor vi skulle på tur akkurat denne helgen. Hun spurte meg om jeg visste hvilken internasjonal dag det var den 10. oktober. -Nei jeg er usikker, svarte jeg. -Det er verdensdagen for psykisk helse, sa mamma. -Åh er det i morgen? Det hadde jeg helt glemt. -Du er nok ikke den eneste. Viktig at vi tar vare på hverandre denne dagen, svarte mamma tilbake.❤

Etter en liten stille-stund, sa mamma at det aldri har vært viktigere enn nå, å markere denne dagen. Pappa er alvorlig kreftsyk og sliter hver dag med å håndtere hans psykiske helse, og jeg og Sydney lever konstant med både savnet og sorgen etter Sharidyn og frykt for at en dag i vår nærmeste fremtid vil vi miste pappa før hans tid.

Her er en tekst jeg la ut på min fb igår kveld:

På onsdag (og torsdag) skal pappa i gang med enda en runde med antistoff kreftbehandling. I tillegg skal pappa ta ny CT på fredag for å sjekke om svulstene har vokst eller blitt mindre. Skjønner godt at pappa blir trøtt og sliten av å være inn og ut av sykehuset. I mer enn to år har pappa blitt en fast og pålitelig «kunde-pasient» av Helse Norge! Det er tross alt behandlingen som holder pappa i live! Men livskvaliteten til pappa, er det hverken legen eller sykepleierne som har ansvar for. Det er vi hjemme i tillegg til de vi er så heldige å ha rundt oss.❤

Vi har forsøkt som familie å opprettholde alle aktiviteter som får pappa ut av huset for å holde både hjernen- og kroppen hans i form. Innimellom får enten vi eller pappa kommentarer om hvor lite syk han ser ut. Vi blir litt satt ut hver gang vi hører det. Jeg og Sydney sitter med den følelsen at vi som er barna hans må forsvare hvorfor pappa ikke går ut av huset og besøker folk når han ser dødelig syk ut. Nei, kreftsyke mennesker går sjelden ut av huset sitt når de er virkelig syke.

Kanskje vi er så heldig å bo i et land med verdens beste helsevesen slik at kreftsyke som pappa kan bo hjemme og ha et så normalt liv som overhode mulig. Behandlingen pappa får er «livsforlengende» og «ikke kurativ». Med andre ord pappa vil aldri bli frisk! Det går ikke en dag hvor vi glemmer at pappa er alvorlig kreftsyk. Pappas mini-apotek med alle hans medisiner som er lagret i en skuff ved siden av senga til han og mamma, er en av mange tegn på hvor ille det egentlig er. Bivirkninger etter antistoff- og cellegift behandlingen er en annen. Blødning fra utslettet i ansiktet og kroppen er en av de tydeligste tegn for oss hjemme at tiden vi har med pappa er dyrbar.❤

Uansett hvor vi drar, må vi alltid ha en A-B-eller-C plan for pappa i tilfelle at noe skjer! Men pappa henger med! Han gjør det for oss. For meg. For Sydney. For mamma. Pappa har lovet oss at han vil aldri gi opp før kroppen hans har sagt sitt.❤

Prognosen pappa fikk beskjed om ifjor var dyster og jævlig! Men mer enn 14 måneder senere er pappa fortsatt med oss. Jeg liker å tro at familien min sin oppskrift «om å leve hver eneste store og små øyeblikk» er en av hoved årsakene til at pappa fortsatt er med oss. Kanskje det ikke høres noe særlig vitenskapelig ut? Pappa blir fortsatt fort sliten og må hvile seg en til to ganger om dagen. Men når mamma alltid har tviholdt på at vår psykiske helse er enda viktigere enn vår fysiske helse, forstår jeg litt bedre nå hvilken betydning alle turene våre har vært for pappa, men også meg, mamma og Sydney. Som mamma har sagt fra dag en: -Vi sitter ikke hjemme og venter på at pappa skal dø. Vi tar ingen dag for gitt.❤

Alle har en psykisk helse! Det er ikke bare viktig å ta vare på pappa, men også alle i familien! ❤

Nedenfor er også litt som jeg har skrevet om min venn Emma som døde for mer enn to uker siden. Når jeg startet bloggen min for 6 år siden var jeg usikker på hva min blogg egentlig skulle være eller handle om. Men etterhvert som jeg har blitt eldre, har det vært innmari viktig å få sette fokus på hvordan livet påvirker meg, på godt og vondt. ❤

10-10-2022 7:30 am

I dag er det Verdensdag for psykisk helse!

I år er det 30 år siden dagen ble opprettet som en internasjonal FN-dag for å sette fokus på psykisk helse over hele verden. Dagen markeres i mer enn 150 land, og i Norge er Verdensdagen en nasjonal befolkningskampanje om psykisk folkehelse, som blir markert over hele landet på ulike måter.

Årets tema er: Vi trenger hverandre. #Løftblikket

Nedenfor er en video som Helse Norge har laget for å sette fokus på verdensdagen som jeg har lagt ut her. Gå inn og se på videoen, eller klikk på lenken (over) til informasjon som jeg har koblet til min blogg.

27-09-2022 10:30pm

This is my friend Emma. Before the weekend, my beautiful friend Emma didn’t have the strength to carry on. ❤

This is the most difficult blog-post that I've had to write in a while about one of my friends that tragically passed away four days ago. What do you write? The same one-liners "I'm so sorry for your loss", or "She was such a beautiful girl". All of which are true. I don't feel like the one-liners that people randomly write when they have nothing else to say is thoughtful. People who spend more than ten minutes thinking about their message, often know what it is like to be on the receiving end of those thoughtless one-liners, and my friend Emma deserves better. ❤

Emma was my friend. We hadn't known each other very long. Barely six months and in those six months, I got to know Emma. She was 14 years old. Four years younger than me. Some might think that she was like a little sister. No, she wasn't. Emma was my friend. My friend who I cared a lot about. ❤

You know we all have those friends that you nod at in the hall every day at school when they are walking past, and then there are the friends who tell their life story in the space of 10 minutes, and you just know, they are a kindred spirit. That’s how it was with Emma. She was more mature than her years. Emma was kindness, and I honestly don’t think she realised how truly kind she was. ❤

In the space of a few short days in Denmark, we talked about lots of different things, her family, her friends and her mental health. She told me about how difficult life had been for her in general but especially at school. I want to write more here, but I think that some of my thoughts I should share with Emma’s family. They deserve to know how she was feeling in Billund before I perhaps share it here.

Emma was looking forward to starting a new school but was a little worried about going to an International school like her sisters. So I told her about the International school that my little sister and I had attended, and although she didn't say much she said, "maybe it will be a good school for me." ❤

Emma was gay and she had a partner. She was proud of the fact that she was gay. At 14 years old, she knew who she was. But being gay didn't define her, nor did she think that being gay was her identity. When I asked her who she thought she was? She said proudly that she was "a human being, Swedish, and a daughter and a sister." I told her, “OMG I love that”. She replied, “ just thought of it just now” and she smiled.

Emma defined herself by what mattered to her the most, - Her humanity, her country, her family and her sisters. How could you not be impressed by Emma? ❤

But she left us. Emma's family has written that "she didn't have the strength to carry on",  which is true. But the simple truth is Emma gave up. But I think that the world gave up on Emma first! I think that it took a lot of strength for Emma to leave everyone she loved, and I also think that all the things in her life that exhausted her, had taken its toll.  Emma was only 14 years old. There are limits as to how much a 14 year old is expected to cope with in life. Adults have problems, and they expect children to have all the anwers or even be emotionally in-tune with ourselves. 

Emma was brillant and she had a voice! The world around her needed to be better at listening to her. But we can be her voice! We can do better. If more people saw those around us, maybe 14 year olds like Emma won't find that last little bit of strength to leave us. Maybe they would use whatever strength they have left to reach out to the people around them, but then we have to be right beside them when they need us.

If there ever has been a time to stand up for Emma it is now!❤

Emma was my friend and I will miss everything I was lucky enough to learn about her. I just wish that I had more time to get to know her. The world is a sadder place without Emma. Most of all I will miss her smile. ❤

Fly high and rest easy Emma! I will miss you ❤